Jeg har en fast følgesvenn når jeg skriver: motstanden. Han er ikke noen god følgesvenn, men han er veldig trofast. Og veldig utholdende. Jeg har forsøkt å riste meg av han i årevis, og har noen ganger klart å snike meg unna, overdøvet eller bakbundet han, slik at jeg har klart å fullføre noen skriveprosjekter. Men det er alltid en kamp. Forresten, ikke alltid. Ikke når jeg skriver på lette temaer som kommer fra hjertet, slik litt peace, love & harmony-greier. Da får jeg stort sett være i fred. Det er ytringer jeg skriver spontant når jeg føler for det, de trenger seg fram uten å møte særlig motstand, verken fra følgesvennen eller fra kritikeren, som også…