Aldri for sent – heldigvis!

Fadderuka er her og neste uke starter alvoret. Studentene inntar landets universiteter og høyskoler. Snart inntar studenter over hele verden sine universiteter og høyskoler. Noen steder er terskelen så høy for å studere at mange ikke får den muligheten. Prisene utgjøre et klasseskille, noe som også kan ha innvirkning på et aldersskille. Det får meg til å tenke på hvor heldige vi er her i Norge. Vi kan studere uansett økonomi og alder – nærmest.

Det er aldri for sent å lære noe nytt. Jeg er selv en “late academic bloomer”. Jeg hadde så mange andre ting jeg heller brukte tiden min på da jeg egentlig burde ha studert. Jeg studerte litt, men det ble liksom ikke noe ut av det. Jeg var for rastløs, da. Men så, da barna mine begynte å bli store, tok jeg for alvor tak i det jeg hadde hatt lyst til hele tiden: Å studere og få meg en ordentlig utdannelse. Det har jeg fått, men jeg har ikke helt sluttet enda. For det ga påfyll til mitt enorme behov for å lære noe nytt. En annen måte å fylle på rastløsheten i meg som fremdeles ikke er helt borte, bare roet seg litt.

Da jeg troppet opp på universitetet for 10 år siden tenkte at jeg sikkert var den eldste studenten, men neida, jeg var nesten som ung å regne. Her var det studenter i alle aldre. 10 år har gått, og jeg tråkker fremdeles rundt på universitetet, men jeg er fremdeles ikke i det sjiktet av eldste studenter. Det er en annen opplevelse å studere i godt voksen alder. Vi drar med oss en annen erfaring inn i studieliv. Det er riktignok ikke alltid en fordel, men noen ganger har vi flere knagger å henge ting på enn som helt unge. Her har vi muligheten til å få påfyll for å kunne være med i arbeidsmarkedet, begynne på nytt – nær sagt i hvilken som helst alder.

For noen år siden intervjuet jeg Ann Kern-Godal. Hun var da doktorgradsstipendiat som holdt på med et spennende forskningsprosjekt innenfor et felt jeg hadde jobbet med tidligere (hesteassistert terapi), hun var var da noen og 70 år. For et forrykende engasjert menneske jeg møtte, for en spennende reise hun hadde vært på. Hun ble min nye akademiske superhelt. Det betydde at jeg kunne fortsette i dette sporet selv om jeg var midt i livet. Hun døde dessverre i en ulykke like før prosjektet hennes var ferdig, så hun fikk aldri sett hvordan det ble videreført. Men hun satte spor hos mange, både hos meg, hos de hun jobbet med og hos alle de hun kom i kontakt med gjennom hesteassistert terapi. Hennes glød og engasjement for kunnskap og hvordan anvende den kunnskapen man tilegner seg var intet mindre enn inspirerende.

Hun ble min nye akademiske superhelt.

Selv om studielivet er lagt til rette for de unge som står i begynnelsen av voksenlivet, slik det skal være, er likevel dørene åpne for de som har valgt annerledes som tidlig voksen eller hvor interesser har endret seg, livet har endret seg. Det synes jeg er så fint. Og det er jeg veldig takknemlig for. Det er ingen selvfølge.