Det måtte skje. Den obligatoriske datakræsjen. I går var det min tur til å oppleve den. I det cursoren helt uoppfordret spiste linje for linje av det jeg hadde brukt hele ettermiddagen på å møysommelige bygge opp, innså jeg at mitt akademiske liv var i ferd med å falle til grus: «Hvis jeg ikke klarer å rette opp dette, kaster jeg hele pc’n (UiO sin helt nye) og oppgaven min i søpla». Jeg var på randen, som jeg hadde skjønt at veldig mange med-studenter også var. Randen til å gi opp. Fra å ha skyhøye ambisjoner, har jeg nedjustert målet til å bli «bare jeg står», men det krever at…