Den trofaste motstanden

Jeg har en fast følgesvenn når jeg skriver: motstanden. Han er ikke noen god følgesvenn, men han er veldig trofast. Og veldig utholdende. Jeg har forsøkt å riste meg av han i årevis, og har noen ganger klart å snike meg unna, overdøvet eller bakbundet han, slik at jeg har klart å fullføre noen skriveprosjekter. Men det er alltid en kamp.

Forresten, ikke alltid. Ikke når jeg skriver på lette temaer som kommer fra hjertet, slik litt peace, love & harmony-greier. Da får jeg stort sett være i fred. Det er ytringer jeg skriver spontant når jeg føler for det, de trenger seg fram uten å møte særlig motstand, verken fra følgesvennen eller fra kritikeren, som også er en irriterende skapning som dilter hakk i hæl som en labrador på tur. Men nå er ikke den sjangeren min sjanger. Jeg har selvfølgelig gjort det mye vanskeligere for meg selv enn som så. For min sjanger er av det kritiske slaget, der innslag av kritisk tenking, skarpe refleksjoner og vanskelige temaer er hovedingredienser. Ikke bare krever det at jeg er på ballen rent saklig, at jeg har mine faktlige ender på rekke, det krever også en balansegang slik at jeg treffer ballen presist slik at den går i den retningen jeg har ment den skulle gjøre og ikke blir et klønete hælspark som ender i eget mål. Ikke minst krever det at jeg er modig. Fordi mange av temaene jeg av en eller annen grunn føler at jeg må skrive om er lettantennelige, og kan spre seg som en skogbrann på avveie. Og jeg vil jo ikke sette en skog i lys lue, jeg ønsker bare å se litt nærmere på ett tre med en lupe.

Fordi jeg ikke kan fortsette et evig skriveliv i motstandens klør, har jeg innsett at jeg må gjøre en endring. Jeg kan ikke fortsette å slenge tekster i skuffen når motstanden blir for massiv. Da kommer jeg jo aldri videre; jeg blir værende i limbo og tekster jeg mener har livets rett får aldri sett dagens lys. Altfor lenge har jeg lukket øynene for innvirkningen motstanden har på meg. Så jeg meldte meg på Ida Jacksons skrivekurs, Sort Messe, for å frigjøre kreativiteten og bekjempe slike innbitte forestillinger som motstanden er. I dagens øvelse skulle vi sette av 15 minutter til å skrive et ruskete, rotete, og ræva førsteutkast av noe vi brant for eller et tema jeg hadde med inn i kurset. Jeg valgte det siste. Jeg kom ca 20 ord inn da motstanden hoppet fram og utbrøt: “Du kalte?”, og viste med all tydelighet at han var klar til tjeneste. Jeg kunne ha lukket øynene, lukket programmet og åpnet godteposen. I stedet lukket jeg øynene og hamret løs på motstanden. Med øynene igjen (takk til Touch) utforsket jeg hva motstanden lå i, i stedet for å fokusere på temaet, jeg svarte på mitt eget spørsmål om hvorfor jeg lot meg stoppe når jeg visste hva jeg skulle skrive. Og et eller annet sted i løpet av den 15 minutters skriveøkten med lukkede øyne (ja, de var igjen hele tiden), beveget jeg meg over i faresonen, inn i temaets kjerne, inn i det som motstanden forsøkte så intenst å beskytte. Ut av det kom en tekst som var ærligere og sterkere enn den vage, rundt-grøten tilnærmingen som jeg hadde puslet sammen tidligere, ut av det kom en tekst som gikk dypere inn i tematikken og som bragte med seg nye perspektiver. Ble det ruskete, rotete og ræva? Ja, i høyeste grad! Men det ga meg et bedre og mer solid fundament som er enklere å bygge videre på.

Har jeg overvunnet den plagsomme følgesvennen motstand og hans diltende venn kritikeren? Nei, på ingen måte. Men jeg overvant begge to i dette øyeblikket. Og bare det var framskritt. Jeg er et steg videre på vei til å få ut denne tennbriketten av en tekst som gir glød til en debatt som må tas og holdes vedlike for ikke å dø ut.