Fra oppgave til bok

Et av målene jeg satte meg før jeg virkelig startet på masteroppgaven min, var å skrive en bok basert på oppgaven. Fagformidling er greia mi, tenkte jeg. Skriving er definitivt greia mi.

Det viste seg at det ikke var så lett som jeg hadde sett for meg. Temaet var det samme, men sjangeren en annen. Målgruppen var en annen. Da du ikke har så mange valg i målgruppe når du skriver en akademisk oppgave, åpner mulighetene seg atskillig mer når du skal ut på det frie markedet.

Mulighetene til målgruppe og vinklinger virket nærmest uendelige, og uendelige valgmuligheter er ikke min greie.

Etter at oppgaven var levert og sensuren var satt, kastet jeg meg i vei med stor iver. Temaet og funnene var altfor viktige til at jeg ikke skulle dele de med verden, tenkte jeg. Nisjen var smal riktignok, men desto viktigere. Det tok ikke lang tid før jeg kjørte meg fast. Prøvde en ny vinkling og kjørte meg fast igjen, og gjentok dette mange ganger. For hver gang kjørte jeg meg litt mer fast. For hver gang sivet det litt mer luft ut av ballongen.

Det var ikke det at jeg ikke prøvde ordentlig. Før nye vinklinger ble prøvd sendte jeg inn prosjektet til ulike forlagene, og fikk avslag i retur hver gang – hvis jeg i det hele tatt fikk noe annet enn øredøvende stillhet i retur. Jeg sendte inn søknader om stipend til NFFO – men fikk avslag. Den en gang så veldig entusiastiske forfatterspiren strevde med å mane fram entusiasme. Jeg begynte å tvile på prosjektet, på meg selv, på om det bare var jeg (og veileder og to venner) som så nytten og viktigheten av forskningen min. Jeg var skikkelig lei!

Temaene og funnene var altfor viktige til at jeg ikke skulle dele de med verden, tenkte jeg

Selv om jeg var lei ville jeg fremdeles skrive bok. Skrive den boka. Det var, og er, min freudiske glipp – det som alltid slipper ut av munnen når noen spør hva jeg vil gjøre med livet mitt (eller hva jeg skal gjøre i morgen). Jeg satt på en kompetansen som jeg føler at det var bruk for i samfunnet, i helsetjenesten, men jeg klarte ikke å få det fram slik jeg ville, og slik at det ble klart for andre. Da var det bare en ting å gjøre – jeg la prosjektet på hylla, og gjorde helt andre ting (mens tanken om boka lå som en stille gnaging i bakhodet).

En dag da jeg gjorde de helt andre tingene, fikk jeg plutselig en innskytelse. Uten å tenke fulgte jeg den, jeg lot pennen ta føring. Det var en bok i emming, jeg merket det. En liten bok til studenter, en bok med skrivetips for studenter som skrev akademiske oppgaver. Jeg skrev så blekket sprutet, og vips så hadde jeg et manus klart. Her var det ikke noe dikkedarier om vinkling og rekkefølge og slike ting. Det bare kom av seg selv. Jeg ble ordets tjener, som en klok medstudent en gang sa til meg.

Uten å la tankekverna gå, sendte jeg manuset til et par forlag, slik jeg har gjort så mange ganger før med både ferdige manus og bearbeide prosjektbeskrivelser. Alt skjedde i samme innskytelsesmodus – det var ikke så viktig for meg-typ modus. Og jeg fikk napp! Et halvt år etter var boken min utgitt på et av de største forlagene i Norge. Det var ikke boken jeg drømte om, det var en liten flis av en bok, men det var en utgitt bok som kunne være til hjelp for andre som skulle gå i mine fotspor som studenter.

Det var en bok i emming, jeg merket det.

Men hva har dette med den boken jeg ville skrive å gjøre? Hva har dette med å gjøre om masteroppgaven til en bok? Tilsynelatende ingenting. Ett år etter utgivelsen gikk det plutselig opp for meg: Skrivetips-boken var et direkte resultat av mastergraden og masteroppgaven, men jeg hadde sett meg blind på temaet i masteroppgaven min. Hvis jeg bare zoomet litt ut, var det enkelt å se. For hva handlet masteroppgaven min om – jo fagformidling.

Den opprinnelige boken er ikke skrevet enda, jeg har ikke sluppet taket på den enda. Men målet mitt om å skrive en bok basert på masteroppgaven, har jeg oppnådd. Kanskje det er på tide å justere det målet: Jeg vil skrive flere bøker basert på masteroppgaven. Jeg trengte kanskje både tid og avstand for å kunne skrive boken slik jeg egentlig vil at den skal være. Jeg holder mulighetene åpne.