Hjelp, jeg skriver ph.d.-søknad!
Før, da jeg ikke visste bedre, så jeg for meg den akademiske studiestigen som en relativt sømløs ordning der du blir geleidet fra den ene graden til den andre. Nå, som jeg vet bedre, kan jeg med visshet si at jo lenger opp i gradene du kommer, desto mindre sømløs geleiding er det. Det er snarere som en hullete vei det ikke finnes kart til.
Bedragersyndromet
Det er velkjent at mellom bachelor og master er det et gap av ting du må finne ut av på egenhånd. At det er forutsatt at du skal forstå hvordan ting er uten at du får informasjon om det. Det kan være like stort sprang som det du opplevde fra videregående til høyere utdanning. Mange har vel kjent på følelsen av å være ganske bortkommen. Noen har kanskje unngått dette hvis de fikk særdeles god forberedelse på videregående, begynte sammen med noen man kjenner fra før og fikk forelesere som ikke hadde glemt hvordan det er å være ny. Men jeg tror den kombinasjonen tilhører sjeldenhetene. Det å begynne på et nytt nivå medfører usikkerhet. En usikkerhet jeg tror de færreste slipper unna. Hvis du synes gapet mellom bachelor og master er stort, da kan jeg «trøste» deg med at gapet er enda større mellom master og doktorgrad. Og der møter du dette gapet før du begynner på selve doktorgraden, før du får selve tilslaget. Det gapet som kommer mellom prosjektskissen og selve doktorgradsprosjektet tør jeg knapt å tenke på.
Da jeg begynte å skrive prosjektskisser for doktorgrad, nådde jeg et nytt nivå av usikkerhet. Jeg har egentlig ikke gått så usikker gjennom livet. Det var først da jeg, som en late academic bloomer, begynte min vei i akademia at jeg virkelig ble kjent med det trollet: Bedragersyndromet kom og traff meg hardt. Jeg vet at det er mange som opplever dette gjennom hele doktorgradsstudiet sitt, men jeg valgte altså å begynne med det mens jeg søkte på stipendiatstillinger. Hva jeg mener med bedragersyndromet? Jo, at det for alvor vil vise seg at jeg ikke er så smart som det de kanskje har fått inntrykk av. At det blir så tydelig at jeg ikke aner hva jeg driver med. At nå vil jeg bli avslørt som en bedrager som fremstår som smart. Helt nytt var det riktignok ikke, jeg kjente ofte på da jeg skrev masteroppgaven min: Vet jeg egentlig hva jeg driver med? Svaret var tidvis nei. Men samtidig må jeg jo ha visst, for jeg klarte jo å dra argumenter og kritiske teorier sammen og sette de i forhold til hverandre på en måte som fikk fram skussmål som jeg ikke hadde sett for meg. Men i prosjektskrivingen til doktorgradsstillingene slår usikkerheten inn nærmest som en tsunami, og trekker meg med seg ut igjen og sender meg langt til havs.
Ute på egenhånd
For selv om det er en progress fra bachelor til master der vi sakte men sikkert blir trent til å bli stadig mer selvstendig, akademisk sett, er nivået av selvstendighet vi må utvise på doktorgradsnivå en stor overgang. Det er her jeg er nå, helt på egenhånd – i et stort hav fylt med spørsmål som jeg forsøker å finne svare på. Noen ganger vet jeg ikke engang hvem jeg skal spørre eller, enda verre, hvordan jeg skal formulere spørsmålet, fordi jeg vet ikke egentlig hva jeg lurer på. Og jeg er foreløpig bare i søknadsprosessen.
Da jeg begynte å skrive prosjektskisser for doktorgrad, nådde jeg et nytt nivå av usikkerhet
Det er mange spørsmål som svirrer i denne prosessen, og selvfølgelig er det folk som både kan og vil svare. Men ofte er de ordknappe, ikke fordi de ikke vil deg vel, men fordi det er forventet av deg at du skal finne veien, med hjelp av litt veiledning selvsagt.
Men så var det alle disse spørsmålene da? De kan egentlig kokes ned til et spørsmål som alle de andre springer ut fra: Hva er en god problemstilling? Fåglarna skal vite at vi har fått øvd oss på å formulere problemstillinger gjennom bachelor- og masterløpet, men det er likefullt vanskelig. Kanskje er det meg, og min evinnelige ubesluttsomhet når det gjelder vinkling. For hvis jeg gjør slik, vil jeg jo utelukke sånn, og hvis jeg gjør sånn vil jeg jo utelukke det, og hvis jeg gjør det, vil jeg jo utelukke slik osv. Jeg vil jo så gjerne ha med litt for mange sider. Min erfaring er at det som regel er to reaksjoner på problemstilling – enten er den for vid eller så er den for smal. Det kan være noen andre nyanser også, men nesten aldri er den du har snekret sammen alene god. Hvis du ikke har fått kontakt med en veileder som er særlig hjelpsom på akkurat dette feltet, eller du ikke har et stort nettverk av likesinnede akademinerder som du kan diskutere det med, da er du faktisk litt ute og seiler. For alt – ALT – beror på nettopp denne enkle (eller svært ofte himla kompliserte) setningen.
Den bestemmer hva du skal ta med av relevant bakgrunn, hva du skal ta med av hva som har vært forsket på tidligere, hva som er relevant teori og hva som er relevant metode. Den styrer hele skissen, og er dermed sentral for om prosjektet ditt er noe som vil kunne generere forskningsmidler. Selvfølgelig kan, og som regel vil, problemstillingen endre seg når doktorgradsprosjektet er landet, men det kan vi ikke bruke så mye tid å tenke på i denne fasen.
Hvor er fasiten?
Det er ikke helt riktig at spørsmålene kan kokes ned til det ene. For hva med strukturen på prosjektskissen? Noen institusjoner har maler som de henviser til, mens andre bare skriver punktvis i utlysningen hva som må med. Skal du bare adoptere noen andre institusjoners mal, og håpe at de ikke har en eller annen mal godt gjemt på nettsidene kun tilgjengelig for innviede? Eller hva hvis malen de henviser til har en så dårlig struktur at den strider mot alt du har lært innen ditt felt? Skal du da gjøre om på strukturen slik at den blir bedre, eller skal du late som du ikke har lært noe om slikt og pliktskyldig bruke malen de henviser til? Og hva forventer de at skal være under de ulike punktene, og hvor inngående skal du gå inn på hvert poeng? Spørsmålene hoper seg opp når jeg holder på å skrive disse prosjektskissene, og jeg har lyst til å skrike «Hvor er fasiten?»
Min erfaring er at det som regel er to reaksjoner på problemstilling – enten er den for vid eller så er den for smal.
Jeg finner ikke gode svar på alle spørsmålene mine noen steder. Det er ikke flust av bøker som tar for seg denne prosessen. Ja, du finner bøker om hvordan gjennomføre doktorgraden din med mer eller mindre æren i behold, men hvordan du skal kapre jobben – det er det langt mindre litteratur om. Jeg har funnet en bok – én bok – på norsk som tar for seg dette med svært lett hånd. Veien til å få stipendiatet er en liten brøkdel av en liten bok som viser vei gjennom doktorgraden.1 Boken er god altså, men den mangler så mye av det jeg har lurt på. Engelske bøker (eller andre internasjonale bøker) er ikke alltid anvendbare hvis du skal søke norske stipendiatstillinger, fordi det er andre krav, andre måter å gjøre det på. Hadde jeg hatt mer erfaring på området skulle jeg ha skrevet den boka selv. Men jeg har jo så langt ikke klart å lande et stipendiat, så da kan jeg ikke akkurat dele min erfaring med hvordan lykkes. Hva jeg mislykkes med vet jeg forsåvidt ikke, for det har jeg ikke fått tilbakemelding på. Jeg har ikke spurt om det heller, kanskje jeg skulle starte der?
1 Fekjær, Silje Bringsrud. Ph.d. – en veiviser.
