Hvorfor er det så vanskelig?

Skriving skal jo liksom være så lett, men hvorfor er det da så vanskelig? Jeg har vært i en skikkelig funk lenge. Jeg har masse som må skrives, men det er kommer ikke noe når jeg setter meg for å skrive.

Det er som om alle idéer, tanker, ord forsvinner i det jeg nærmer meg mac’en, evt notatboka. Rømmer de fra meg?

Tom for ord

Det handler ikke om å ikke være inspirert, for jeg vet at jeg kan ikke vente på inspirasjon. Det handler om at jeg rett og slett er tom for ord. Eller nei, jeg er jo ikke det. Men det oppleves som en tørke, og det passer skikkelig dårlig med tørke nå. Hvordan kan jeg levere et manus til forlaget når det ikke er nok ord til å fylle sidene?

Jeg har prøvd meg på alle de måtene jeg kjenner til for å fange ordene, for å komme til ordene, for å få de i bevegelse. Men det har ikke vært mulig. Det er jo umulig å skvise juice ut av noe som er helt uttørket. Det er også helt umulig å skvise noen tanker, smarte eller usmarte, ut av en utslitt og overarbeidet hjerne. Det er akkurat det hjernen min er nå. Utslitt og overarbeidet. Av tankearbeid. Av å forsøke å finne riktig perspektiv. Riktig perspektiv for meg. Av å hele tiden måtte være på ballen for å tenke ut gode løsninger eller smarte tanker.

Enda et skrivekurs

Jeg grep etter et siste halmstrå i håp om å få sving på ordene, og meldte meg på et minikurs som lovte å få bukt med skrivesperren. Den helt store troen hadde jeg ikke på dette, men jeg gjorde lydig øvelsene. Selv om jeg kanskje ikke fikk proppen løs fullstendig, forsto jeg min skrivesperre bedre. For det er ikke skrivesperre. Det er en kreativitetssperre. For skrivingen kommer ut av kreativiteten, og det er umulig å være kreativ ut fra et stresset sinn.

Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg alltid fikk masse idéer når jeg var i nærheten av vann. Særlig når jeg var ved sjøen. Men noen ganger var det bare en liten tur på toa’n som skulle til før kreativ tankevirksomhet med uante dimensjoner satte i gang. Dusjen var også et sted der idéene, formuleringene, strukturene bare poppet opp. Ida Jackson ga meg forklaring for hvorfor: Det er steder jeg er i en hvilemodus. Når jeg er på badet, er jeg i en annen tilstand enn når jeg sitter og skal prestere. Når jeg er ved sjøen lar jeg meg først og fremst være med i bevegelsene til naturen. Det har alltid løftet vekk stresset, og gitt meg energi. Dette har jeg alltid benyttet. Når jeg er i kreative faser, går jeg gjerne ofte turer langs sjøen, eller jeg setter meg ned ved sjøen med notatbok og bare lar tankene falle inn.

Den siste tiden har ikke dette fungert, og det har vært fortvilende. For hvis ikke sjøen kan forløse tanker, hva kan da gjøre det? Ida snakket om “Rest & Digest” – at man må være i den tilstanden for å kunne være kreativ. Man må hvile og få mulighet til å fordøye. Dette traff innerblink. For mine turer til sjøen den siste tiden innebar mer en følelsen av tvang; jeg visste at her løser det seg, så jeg har gått dit i et stresset modus med en forventning om at det skal fikses. Men det var ingenting å hente. Jeg hadde ikke gitt meg tid verken til å hvile eller å fordøye.

Ikke fullt så vanskelig lenger

Skrivesperren var ikke løst med denne vissheten, men det gjorde meg mer oppmerksom på hvilket modus jeg er i. Etter å ha gjort øvelsene som fulgte kurset, begynte ordene faktisk å røre på seg, og jeg klarte endelig å skrive og strukturere en del av de prosjektene som hadde ligget lenge og ventet, prosjekter som jeg ikke hadde klart å se hvordan jeg skulle nærme meg de. En av mine store utfordringer med skriving er at jeg ikke klarer å komme i gang med skrivingen av større prosjekter før jeg har oversikt over hvordan det skal se sånn noenlunde ut. Og når jeg samtidig vet at prosjektet tar i noen grad en ny vei når jeg begynner å skrive, byr jo dette på en bitteliten konflikt.

Det som egentlig kommer lett til meg, er fremdeles vanskelig. Men når har jeg fått noen verktøy som jeg kan benytte. Eller, jeg kan gi meg selv litt slack, og huske at jeg må hvile – ordentlig – for at kreativiteten skal ha en sjanse.