Jakten på en doktorgrad
Et eller annet sted midt i masterløpet mitt begynte det å vokse fram en tanke om at jeg ville fortsette med doktorgrad – og siden har jeg vært den evige toer.
Den evige toer høres jammen nedslående ut, og jeg opplevde det slik en stund. Etter flere avslag og innstillinger som nummer to, tok jeg en liten pause. Dette er ikke for meg, tenkte jeg. Men den spiren som ble plantet i masterløpet hadde slått rot. Uansett hvor grundig jeg har gått til verks når jeg har luket i dette tankebedet, kommer tanken tilbake. Litt sterkere for hver gang. Tanken spretter ut av munnen bare jeg åpner den, et tegn på at det hjertet er fullt av renner munnen over med, kanskje?
Den evige toers ferd mot målet
Bare jeg fikk tenkt meg om innså jeg at det egentlig ikke var så nedslående. Det er noe med den avstanden til hendelser. Som innstilt som nummer to, nådde jeg åpenbart ikke helt opp, men jeg har passerte en del nåløyer på veien, vært med i siste innspurt og lært mer om akademiske prosesser. Jeg ble slått på oppløpssiden. Det er jo bedre enn å snuble i startstreken.
For å holde kontakt med akademia, fortsatte jeg med studier som løselig var i kontakt med faget mitt, retorikk og språklig kommunikasjon. Jeg forsvant inn i antikkens verden, jeg reiste til Roma og ble fortapt i byen som sted og symbol. Og så slengte jeg meg på et nytt masterprogram, denne gangen i europeisk kultur. Galskap mente mange, spennende mente andre, mens atter andre bare ristet på hodet og spurte hva jeg skulle bli når jeg ble stor. “Kunnskapsrik” kunne jeg sikkert svart, for det passer med den jeg er, en som liker å stadig vekk utvide horisonten sin, men jeg har stort sett bare ledd det bort, for jeg har jo lurt litt på det selv. Jeg har vært så sikker og usikker på dette andre mastervalget mitt, jeg har trukket det i tvil, ikke fordi det ikke var riktig eller spennende, men fordi jeg ikke trengte det sånn med tanke på en eventuell doktorgrad. Jeg mener, det er jo mer i livet enn studier.
Jeg ble slått på oppløpssiden. Det er jo bedre enn å snuble i startstreken.
Det er mulig man må være retoriker, eventuelt inne i mitt hode, for å se sammenhengen, men jeg har gått i dybden på den klassiske retorikken, fått mer forståelse for perioden som retorikken vokste fram i og lært hvordan retorikk har blitt brukt i kunnskapsformidling både tekstlig og visuelt i historien. Nå er jeg på oppløpssiden i master nummer to, og jeg kan formelig lukte tittelen kunnskapshistoriker allerede. Men tittelen er ikke viktig. Det som er viktig er hva dette studiet og valget mitt har gjort med meg: En helt ny verden har åpnet seg opp for meg. Endeløse temaer har utfoldet seg som jeg har lyst til å utforske og undersøke. Kanskje var det riktig at jeg ikke fikk de stipendiatstillingene jeg søkte på tidligere. Kanskje var ikke prosjektene jeg søkte med rett. Kanskje var jeg ikke moden for stillingene.
(Søknads)tiden er inne
Januar er den store måneden for frister på stipendiatstillingen. Og siden jeg fremdeles alltid forteller både meg selv og alle andre at jeg vil ta en doktorgrad må jeg begynne prosessen igjen. Jeg har heldigvis fått erfaring i dette nå. Ikke at jeg tar lett på det, men at jeg kanskje har en bedre tilnærming til prosessen. Å søke stipendiatstillingener handler ikke bare om å skrive prosjektskisse, søknader og alt det der, det handler også om hvor man er mentalt. Jeg tror i hvert fall at det spiller inn. At jeg har forstått hvordan prosessen er, at jeg ikke går med skyhøye forventninger, men har et mer realistisk forhold til det gjør noe med innstillingen min til prosessen. Samtidig har jeg blitt tryggere på min egen formidling og jeg har fått en større forståelse for tekst, for akademisk skriving og for hva komitéen er ute etter. Jeg tror jeg bedre klarer å balansere detaljnivå og fugleperspektiv. For det er balansekunsten man må begi seg ut på. Jeg sier ikke at jeg er god på dette, men at jeg forstår at faktorene eksisterer.
Derfor tenker jeg at jeg må pepre institusjonene med mine prosjekter.
‘Hva er prosjektet ditt?’ er spørsmålet man må svare på, og i mitt tilfelle er det prosjektene. Jeg klarer ikke å bestemme meg for ett. Kanskje burde jeg satset på ett, slik jeg tror ‘normale’ folk gjøre, men kanskje må jeg gå for en spredning her. Hvis jeg skal søke på en utlyst stipendiatstilling, må det i noen grad tilpasses den enkelte stillingen. Noen utlysninger har klare krav til prosjektet, at det skal inngå i et større forskningsprosjekt, mens andre har en friere inngang, der det løselig kan knyttes til instituttets forskerprofil eller at det passer inn med forskningsgruppene. Derfor er det ikke one size fits all-type her. Såpass realistisk er jeg at jeg innser at jeg må søke flere steder, og dermed må jeg tilpasse prosjektene. Jeg har også kommet over den attraktive alderen for nyansettelser. Derfor tenker jeg at jeg må pepre institusjonene med mine prosjekter. Godt jeg har noen gjennomarbeidede prosjekter å ta utgangspunkt i.
Jeg har vurdert å gå for varianten der man skriver på egen hånd og ikke er tilknyttet en institusjon, der du får tittelen dr. philos, og ikke ph.d.. På en måte passer den meg bedre, men den passer på ingen måte lommeboka. Med ph.d. er du ansatt på et universitet, og har en veileder som peker deg ut i noenlunde riktig retning. Den andre varianten er du på egen hånd. Eksamineringen er lik, den første krever en noe mer grundig avhandling enn den andre, fordi du der ikke tar de doktorgradskursene som inngår i ph.d.-graden. Pr nå satser jeg på å lage et prosjekt som jeg kan bli ansatt på, og har den andre muligheten i bakhånd.
Bryte sirkelen
For å kunne få den doktorgraden jeg jakter på, må jeg gjøre som U2 insisterer: Get out of my own way. Jeg må bryte den evige toers sirkel. Det begynner, som med det meste, med meg selv. Jeg må legge fra meg følelsen av å bare nesten nå opp, følelsen av å ikke være helt bra nok. Jeg er ikke klar for å sette meg i lotus stilling å manifestere en stipendiatstilling, men jeg må være oppmerksom på hvordan jeg selv snakker om det på, for min egen del. Jeg har innsett at jeg har blitt skikkelig god på å snakke meg selv ned. Heldigvis har jeg gode venner som arresterer meg når jeg gjør det.
Deretter må jeg gjøre jobben. For meg vil det si å velge hvilke stillinger jeg skal søke på, velge interessante prosjekter til de respektive stillingene, lage solid prosjektskisser, etablere kontakt med de jeg trenger å etablere kontakt med og komme meg ut av mitt eget hode. Det siste er vel så viktig som de fire første. Jeg har lett for å forsøke å skvise juice ut av en uttørket sitron og samtidig være både sensor, veileder, korrekturleser og språkvasker mens jeg er i den kreative skrivefasen. Overraskende vanskelig å gjøre noe med dette selv om man er veldig klar over det. Jeg må prioritere og arbeide strukturert. Heldigvis har jeg i løpet av det siste året laget meg et solid prosjekthåndteringssystem i Notion, som gjør slike ting mange ganger enklere. Programmet tenker delvis for meg og minner meg på de tingene jeg må huske på.
Jeg er ikke klar for å sette meg i lotus stilling å manifestere en stipendiatstilling, men jeg må være oppmerksom på hvordan jeg selv snakker om det på, for min egen del.
Ikke minst må jeg bli mer strategisk. Selv om jeg stadig sier høyt at målet mitt er å lande et stipendiat, er jeg overraskende dårlig på å bygge og vedlikeholde nettverk som kan være nyttig på denne veien. Et eller annet sted på veien, pre-akademia, sluttet jeg med. Jeg var skikkelig god på det før, men det har jeg visst glemt i min selvvalgte eremitt-tilværelse. Det er ikke det at nettverket nødvendigvis bidrar til å lande en stipendiatstilling, men det å ha andre du kan sparre er uvurderlig i jobben å lage bedre prosjektskisse og søknader, og gjøre bedre intervjuer. Det er jo en gang slik at folk kjenner folk, og folk stoler på folk de kjenner. Nye dører åpner seg med et godt nettverk. Jeg rekker selvsagt ikke å bygge et stort nettverk på de tre ukene før fristen er ute. Men jeg kan på denne tiden være flinkere til å spørre om hjelp fra folk jeg allerede har i mitt nettverk.
Et av mine grep for å bryte sirkelen, er å skrive om denne prosessen på bloggen. Kanskje kan mine refleksjoner om prosessen være til nytte for andre som er i samme prosess. Kanskje kan min egen skriving hjelpe meg selv, for gjennom skriving kommer jeg i kontakt med meg selv på en helt annen måte. Ikke gjennom den akademiske skrivingen, men gjennom friskriving som jeg kaller dette. Jeg sier ofte at jeg skriver meg til sans og samling, i hvert fall skriver jeg meg ofte til forståelse. Gjennom å dele tanker rundt min ferd mot et doktorgradsstipendiat, kan det være at jeg svarer på de spørsmålene jeg selv måtte ha rundt denne prosessen.
