Oblig i innspurten
Det måtte skje. Den obligatoriske datakræsjen. I går var det min tur til å oppleve den. I det cursoren helt uoppfordret spiste linje for linje av det jeg hadde brukt hele ettermiddagen på å møysommelige bygge opp, innså jeg at mitt akademiske liv var i ferd med å falle til grus: «Hvis jeg ikke klarer å rette opp dette, kaster jeg hele pc’n (UiO sin helt nye) og oppgaven min i søpla». Jeg var på randen, som jeg hadde skjønt at veldig mange med-studenter også var. Randen til å gi opp. Fra å ha skyhøye ambisjoner, har jeg nedjustert målet til å bli «bare jeg står», men det krever at jeg hadde en oppgave å levere.
Jeg har alltid hørt om alle de rundt meg som oppdager slike datakræsj rett før en eller annen viktig innspurt. Hvordan de har måtte skrive hele oppgaver om igjen, eller hvordan de har måtte begynt på den nesten ferdige boka på nytt. For maskinen spiste det. Jeg har nok vært noe arrogant i møte med slikt. For jeg har sikret meg i hodet og …. Jeg bruker skyer i vilden sky, jeg sender en uanstendig mengde eposter med merkelige tekster til meg selv, jeg lagrer det på eksterne hard disker. Jeg er sikret. Kanskje ble jeg litt for sloppy, kanskje var jeg bare sliten, eller kanskje var det bare min tur til å oppleve dette som kan synes å være programforpliktet på veien mot en større tekstoppgave.
Uansett, skjermen frøs og jeg husket ikke når jeg hadde lagret sist. Jeg visste at jeg i hvert fall hadde gjort det to timer tidligere, for da hadde jeg forlatt åstedet for dissekering av profesjonstekster et lite øyeblikk. Jeg innså at jeg hadde bare forutsatt at det var autolagring på pc’n uten å sjekke om det faktisk var tilfelle. For det er jo slik på min Mac. Der har jeg jo justert alle innstillinger til mitt formål. Men på lånePC’n på universitetet, som jeg tok i bruk for bare noen dager siden, den måtte jeg innrømme for meg selv at jeg hadde ikke kontroll på. Jeg tror jeg frøs samtidig som Word. Kataton så jeg på skjermen hvor ingenting skjedde. Da jeg begynte å komme meg over første sjokket og kom meg ut av den katatone tilstanden jeg et øyeblikk hadde forsvunnet inn i, hentet jeg fram Mac’n og gikk alle de bakveiene jeg kunne. Det vil si den ene. For å se når den lagret sist. Til min store skrekk sto det 5 timer tidligere. Du får gjort ganske mange endringer på fem timer. Når du er effektiv. I går hadde jeg vært effektiv.
Den fryktede kommandoen ctrl+alt+del svirret rundt. Men så lenge jeg ikke gjorde det, hadde jeg det lille halmstrået som het at det kan være at Word ‘tiner’ og kommer til seg selv igjen, med alle bokstavene intakt, slik de var før den gikk helt kamikaze over teksten min. Den gjorde ikke det. Samme hvor mye jeg stirret. Kanskje blikket mitt ikke var varmt nok? Etter litt peptalk fra noen litt mer pc-kyndige enn meg selv, fikk jeg motet til å foreta kommandoen. 310.000 tegn forsvant foran øynene mine. Det var den oppgaven, tenkte jeg. Nå kan jeg finne på noe nytt å vie livet mitt til, noe som ikke innebærer å tenke smarte formuleringer som risikerer å bli spist opp av ordspisende PC-monstre. Men selvfølgelig dukket 309.998 tegn opp igjen da jeg startet programmet igjen. Selvfølgelig var autolagringsfunksjonen påslått. Selvfølgelig kunne jeg fortsette med oppgaven. Jeg kunne hake av for at jeg også vet hvordan det er når masterlivet ditt passerer revy.
Det interessante i dette er ikke den forbigående datakrisen, men hvor lite som skulle til for at jeg gikk i panikkmodus. Dette er nytt for meg. For jeg er ganske så løsningsorientert. Min identitet er ikke knyttet til om jeg får til denne oppgaven eller ikke. Studiene har egentlig hele tiden vært noe jeg bare gjør, går det så går det typ. Men noe er endret. For jeg har skrudd ambisjonene mine opp. Etterhvert som jeg har lagt ned mer og mer tid i å fordype meg i denne avhandlingen, har dette begynt å bety stadig mer. Samtidig kan det kjennes som jeg balanserer mellom det jeg kan og ikke kan, og at jeg hele tiden føler at jeg mister balansen over i dette skjønner jeg ingenting av-land. Kanskje er jeg redd for å bli avslørt som en imposter – en bedrager. En som ikke kan det hun sier hun kan. Jeg har kanskje vært for lenge utenfor komfortsonen at jeg ikke finner forankringen min i det jeg vet at jeg mestrer. For jeg vet jo at det ikke er verdens undergang om jeg hadde mistet disse linjene i oppgaven. Jeg vet at oppgaven min verken vil revolusjonere verden, eller er livsendrende for menneskeheten. I det store og det hele betyr den ingenting hvis ikke jeg har det bra. Det å miste deler av oppgaven er ubetydelig sammenlignet med det å miste andre ting i livet. Jeg vet dette, allikevel var tilløp til panikk reaksjonen. Jeg har stått støtt i atskillig tøffere utfordringer. Det er på tide å sette det i perspektiv igjen. Oppgaven betyr svært lite i den store sammenhengen. Samtidig betyr den svært mye for meg. Den vil være et bevis for meg selv at jeg er en gjennomfører, at jeg dytter meg selv til å fortsette selv om jeg har følelsen av å ikke skjønne et skvett av det jeg holder på med, og et bevis for meg selv om at jeg har klart å tilegne meg noe som ingen kan ta fra meg – nemlig kunnskap. Da er det bare å puste dypt, og jobbe med å finne ro i situasjonen. Finne forankringspunktet mitt slik at jeg kan fortsette å vake rundt i ting jeg ikke fullt ut skjønner, fordi jeg for hver dag skjønner litt mer og klarer å koble noen flere forbindelsestråder, finne forankringspunktet for at jeg kan unngå å la bagatellen om et frosset Word-program kaste meg helt uti panikkland. Læringen er kanskje at jeg kan følge det jeg lovet meg selv for mange år siden – aldri å bruke Word igjen. For jeg hater nemlig det programmet, nettopp på grunn av ustabiliteten i det. Det handler om å finne stabilitet i en ustabil prosess som det masterskriving er.
*Skrevet da jeg var på oppløpssiden på masterprosjektet mitt i retorikk.*