Skriveren som ikke kan skrive

Endelig var jeg i gang med skriving igjen, og kreativiteten om ikke boblet så simret litt. Pågangsmotet var på plass igjen og jeg var på vei inn i det skrivende landskapet.

Det er ikke lett å beskrive lettelsen jeg følte over at det var bevegelse i kreativiteten etter lang tid med fullstendig stillstand. Jeg fikk endelig grepet om hvordan angripe den vanskelige boken jeg holder på å skrive, jeg fikk en ny idé til en roman (jeg skriver ikke romaner) som jeg hamret ned råhistorien til med en intensitet og pasjon som ville fått romerne i nabolaget til å miste munn og mæle av misunnelse og jeg skrev disposisjonen til et foredrag som jeg har skjøvet foran meg altfor lenge. Jeg kjente at jeg levde igjen. For livet er tydeligvis skriving for meg.

En tur i parken

Oppløftet av denne glødende kreativiteten gikk jeg ut i Romas sommerhete gater for å begynne å prøvefilme til foredraget. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg storkoste meg. Å vandre gatelangs blant ruiner, kunst og vakre bygninger gir næring til denne sjelen. Jeg filmet, tok bilder og noterte. Satte meg på en benk på en piazza for å ta inn statuen jeg skulle foredra om, før jeg busset meg videre til neste, og fulgte samme prosedyre. Etter at jeg sa meg fornøyd ruslet jeg rundt i Borghese-parken før jeg vendte nesen i retning utkikksposten mot Piazza del Popolo. Jeg måtte jo ha det obligatoriske bildet, dokumentere at jeg har vært her igjen, at ja, obelisken står der, og stadfeste at ja utsikten er vakker, før jeg begynte nedstigningen til piazzaen.

Og så …

… faller jeg i trappen.

Hva gjør jeg?

Jo, jeg tar meg selvfølgelig for med hendene! Hele kroppsvekten på hendene i en ikke helt heldig vinkel.

Hva var konsekvensen?

To ubrukelige hender til skriveformål – og til det meste annet.

Det som skulle være et kreativt avbrekk i en by jeg elsker, ble et avbrekk i kreativiteten i en by jeg plutselig bare ville vekk fra. Det var smerten som snakket. Alt kaoset som byen fører med seg ble for mye å håndtere med verkende hender og frykt for brist i begge håndledd og mulig ny nakkeskade.

Hadde jeg plutselig blitt en skriver som ikke kunne skrive?

Om det ikke var et endelig avbrekk, tvang det meg til å ta pause fra skriving. Smertene sørget for at tanker og idéer tok pause også. To dager med kreativitet var det jeg fikk. Jeg følte meg snytt. Hvordan kan jeg kalle meg formidler når jeg ikke på noe vis er i stand til å formidle noe som helst? Ikke klarte jeg å skrive, ikke klarte jeg å mane fram en klar tanke.

Det gikk seg selvsagt til litt. Med god smertelindring begynte hodet å jobbe litt mer på lag, så jeg testet ut det å diktere, å snakke meg gjennom idéene mine, fra tale til tekst, som er et ypperlig verktøy, men det passer meg ikke. Jeg ble smertelig klar over at jeg er er først og fremst en skrivende formidler, ikke en verbal en. Så da var det ingen annen utvei enn å forbli en taus formidler igjen – det vil si å ikke formidle noenting, noe jeg har vært veldig god på litt for lenge. Så da vendte jeg blikket innover, og foretok en indre inspeksjon.

Er jeg på feil spor – njaei, kanskje jeg var det, men ikke så feil at jeg ikke enkelt kan få strammet det opp, eller? Det interessante er at arbeidstittelen på boken som jeg synes er vanskelig å skrive er nettopp “Avsporinger”. Skulle jeg stoppe skriveprosessen der. For jeg føler jo at det som var hovedsporet nå har blitt et sidespor.

Er jeg på feil sted? Akkurat da var jeg kanskje det, men nei, jeg er jo ikke det. Kan Roma noen gang bli feil sted?

Forsøkte universet å stoppe meg? Det er et interessant spørsmål som kun handler om fortolkning. Det var en tilfeldig ulykke som kan skje, og som jeg kanskje hadde unngått dersom jeg ikke hadde valgt akkurat de sandalene jeg hadde som hadde litt slitt såle og hadde gått i den glatte og solvarme travertin-trappen. Men kan jeg bruke dette til noe? Ja jeg kan kanskje se meg selv og mine valg i et større perspektiv. Kanskje er jeg litt uoppmerksom i eget liv. Kanskje er jeg litt tung på gassen når jeg har fokus på noe, kanskje går jeg så inn i det jeg holder på med at jeg ikke merker at jeg er tom for drivstoff. Kanskje kan dette bidra til å revurdere hva jeg skal bruke mitt skriveliv på. Når jeg møter så mye motstand i meg selv i et prosjekt som jeg har gjort med denne avsporings-boken, er det kanskje ikke det rette skriveprosjektet for meg. Kanskje er det ikke jeg som skal skrive den?

Ingen klare svar å oppdrive, men det fikk i gang tankeprosessen. Hvem er jeg hvis jeg ikke skal skrive? Det var et spørsmål som stadig dukket opp. Et enkelt spørsmål med et litt skremmende svar – for det vet jeg faktisk ikke. Svaret tyder på at jeg identifiserer meg sterkt som en som skriver. Jeg har brukt mye tid og krefter på å lære meg skrivekunsten. Har det vært helt forgjeves?

Hvem er jeg hvis jeg ikke kan skrive?

Støtten

Fire uker senere sitter jeg og skriver igjen, med håndleddsstøtte på begge hender. Med de fikk jeg hverdagen tilbake på et vis, og med på lasset kommer kreativiteten innom og hilser på innimellom. Uten klarer jeg ikke å skrive noe særlig, ei heller tenke klare tanker. Skrive for hånd går det dårlig med enda, men på tastaturet kan fingrene løpe uten at det smerter særlig. Det forteller meg jo at jeg trenger støtte.

Dette kan kanskje ses i et større bilde; jeg er skikkelig dårlig på både å be om støtte og innse selv at jeg trenger det – i motsatt rekkefølge, kanskje.

Det er lett å forstå at jeg i øyeblikket trenger støtte for håndleddene i skriveprosessen, men denne påtvungne introspeksjonen jeg opplever nå har ført til en ny forståelse som er litt vanskeligere å ta inn: nemlig at jeg trenger støtte i kreative prosesser. For jeg har altfor mange tanker som spinner avgårde i hodet, og hvis jeg ikke har noen som støtter meg og holder meg på sporet, så har jeg endret perspektiv tre ganger før barristaen har fått helt opp i espressoen. Og hvis jeg får holde på slik lenge nok, så har jeg mistet interessen for prosjektet eller jeg blir så overveldet at all kreativitet fordufter. Jeg har kanskje tenkt at kreativiteten er helt fri, men det er faktisk vanskelig å være kreativ uten noen rammer. Da maler man seg jo fort ut av lerretet, eller skriver seg utover skjerm, bøker og papirer.

Så kanskje fikk jeg litt hjelp av universet ved å falle i den trappen. Eller kanskje valgte jeg å bruke tiden som jeg ikke kunne bruke til noe annet likevel til å gå litt inn i meg selv, og bli ordentlig kjent med den skrivende meg på innsiden. Skriveren som ikke kunne skrive er nå tilbake og skriver, om ikke så blekket spruter, så bittelitt om gangen med ny innsikt og god støtte.

(PS! Det var verken brudd eller nakkeskade)